Hm. jeg burde blogge oftere, så hoper det seg ikke opp sånn. Men det blir liksom ikke til at jeg setter meg ned og får det gjort. Autistic inertia? I dunno. uansett. Vanskelig å gå fra tanke til handling. Det blir ofte så jeg tenker "nå må jeg få gjort ... snart", men så blir det liksom ikke noe av. Men ja.
Blogging.
Og det blir atter en gang i litt kronologisk rekkefølge, ispedd en og annen personlig anekdote som ikke egentlig har noe poeng og en del bilder.
På torsdag kom Calaron, guildlereden min, og Myan, ei som Hannah har spilt en del med. Den dagen satt jeg bare inne og slappa av, noe som egentlig var jævlig godt. Den turen til Ironbridge ble avlyst ot utsatt til senere fordi det tok lenger tid å hente alle de folka enn planlagt. Egentlig like greit, ettersom jeg trengte litt tid for meg selv.
Jeg fikk sett meg litt om i Wenlock og kjøpt et par bøker i gaver til folk og en finfin gave til Sylvia. Jeg kjøpte også en bok til meg selv som heter "Loving Mr. Spock" som er skrevet av ei som var kjæreste med en fyr med Aspergers, og som handler om det. Mer om den senere i innlegget her.
Fredag var ingen særlig bra dag egentlig. Vi var på omvisning i Shrewsburry, som er en veldig fin by, men jeg var så sliten og det var så mye lyder overalt som hele tiden krevde oppmerksomheten min. Fremmed by, frememde mennesker, masse ubehagelige lyder og det ble litt for mye, så jeg gikk stort sett rundt og var kjempestressa, ukonsentrert og nervøs hele dagen. Det var egentlig litt trist for omvisningen var veldig interessant, det lille jeg fikk med meg av den. Men når hjernen går i totalt system overload-status så bare skrur alt seg av.
Shrewsburry er en veldig fin by med MYE historie, og jeg fikk tatt noen bilder derfra.
Veldig store deler av shrewsburry bestod av smale bakgater som på de tre siste bildene kalt "shuts".
De ble stengt ved solnedgang og åpna igjen ved soloppgang (derav navnet) sånn at folka som bodde der var trygge fra ranere og lignende. Fin by, men jeg husker ikke så veldig mye av omvisningen igrunn.
Senere på kvelden var vi hos tanta til Hannah og grilla. Jeg var jævlig overbelasta fra turen til Shrewsburry, så jeg fikk ikke tatt så mye bilder og var veldig stressa til å begynne med. Møtte mye folk fra WoW, deriblandt en del folk jeg hadde en del felles kjente med, og det var veldig koselig. Ellers en ganske begivenhetsløs kveld for min del. Spiste masse grillet veggismat, wich rocks, og drakk en del øl. Jeg møtte et par andre med aspergers der også (Hannah har vist en tendens til å tiltrekke seg aspies blandt de hun prater med på nettet), og det var egentlig kinda godt. Å slippe å tenke så mye på hva som er "social protocoll" og bare la samtalen gå av seg selv uten å sitte og tenke så mye på om det er noen subtile hint om at jeg er masete eller irriterende som jeg går glipp av.
Oh well.
Lørdag var vi i shrewsburry igjen ettersom det var et marked og paradegreier snere på dagen.
Når vi kom til torget i byen, så ble vi møtt av
Morrisdansere. En litt spesiell britisk tradisjon.
Det hele var et litt forunderlig syn egentlig.
Poenget med paraden er vist blandt annet å samle inn penger til lokale lag, foreninger, skoler og lignende.
Ved siden av paraden gikk det nemlig folk med digre bøtter, som folk kastet småpenger i. Jeg vil tro de fikk inn ganske mye penger på den måten. Temaet for paraden var "barne-TV", så det førte til en del vogner som var litt creepy.
Jeg gikk tom for batteri på kameraet mitt, så mange av disse bildene er tatt med mobilen.
Hannah deltok også i paraden sammen med magedansgruppa si
På kvelden lørdagen var selve bursdagsfesten til Hannah.
Vi ble henta av en minibuss ti over sju, og kjørt ut til det lokalet de hadde leid.
Jeg var veldig sliten da, og satt i minubussen og tenkte at jeg ikke egentlig hadde noe der å gjøre, og at ingen av dem egentlig ville ha meg der, så kvelden ble ikke akkurat verdens beste.
Jeg ble sittende ute med en kompis av Hanna og prate om te, elgitarer og aspergers, og ble litt bitter på alle andre som var inne og kosa seg og virka "populære". Ikke en veldig bra kveld.
Det var også egentlig en kostymefest, men jeg var alt for gretten til å tolerere det verdighetstapet det medfører å kle seg ut, så jeg gikk bare kledd som vanlig.
Jeg orka ikke ta så mye bilder fra den kvelden heller, men det ble et par.
Venting på minubussen:
Calaron til høyre sammen med verdens søteste cowgirl. x)
Etter festen var det nasch i stua hjemme hos Hanna, og der hadde jeg sovna på sovesofaen jeg sov på, fult påkledd, med to mennesker lent over meg.
Søndag hadde vi en veldig langsom start på dagen, og satt egentlig bare inne og slappet av til litt utpå kvelden, før vi dro og spilte cricket i parken.
DET var litt av et syn egentlig, ettersom de fleste av de tilstedeværende hadde apsergers, som blandt annet kjennetegnes av dårlig motorikk, dårlig hånd/øye koordinering og ikke akkurat verdens beste evne til å ta kjappe beslutninger. Altså litt klønete og handlingslammede folk.
Men det var koselig likevel da. Det var egentlig litt fint, for selv om folk lo og sånn når noen ikke traff ballen, eller snudde seg vekk og lukket øynene når en ball kom inn litt for fort, så var det ikke en ondskapsfull latter, men litt kjærlig.
Det var egentlig veldig fint, for vanligvis synes jeg sånne type spill er ganske ydmykende, men denne gangen var det bare kjempehyggelig.
Jeg klarte ikke i særlig grad å slå ballen i den retningen jeg hadde tenkt, men det spilte ingen rolle, for vi holdt ikke telling med poengene likevel.
Idrett er mye mer morsomt når hele konkuranse-konseptet er fjernet.
Etterpå dro vi tilbake og spilte twister, men det ble ikke jeg med på ettersom jeg synes det var litt under min verdighet.
På mandag, som var min siste dag i England, så fikk vi tatt den turen til Ironbridge som vi egentlig skulle ha på torsdag.
Vi gikk ned dit, en fin tur på ca 8 kilometer.
Etter hva jeg har sett er gårder i England generelt litt finere enn gårder i Norge.
Ironbridge var FANTASTISK.
Det er verdens første støpehjernsbro, bygget i 1779.
De som vil kan lese mer om den
her.Jeg er litt skuffa over lyden i den, som var nesten helt fraværende, men når jeg sto under den, og tok på hjernet den var laget av, så følte jeg en slags "connection" med historien. Det var nesten litt spirituelt.
I ironbridge var det også en liten kattepusfrøken som likte å leke modell.
Nå er jeg tom for tid, for jeg skal ned til Drammen sentrum og grille med noen venner, så jeg må heller fortsette senere.
Da blir det litt mer om the muesum of Iron, som var absolutt fantastisk, på en zen-like måte, indisk restaurant, mer damptog, reisen hjem og den boka jeg nevnte.
